onsdag 14. mai 2008

Oppi alt det seriøse...

Det er mye man kan kjøpe for 150 000 kroner. En logo, for eksempel. Det gjorde nemlig det britiske finansdepartementets orgaisasjon OGC - Office of Government Commerce. Riktig så pen ble den også, elegant og stilfull:


Det tok imidlertid ikke lang tid før de ansatte snudde de nye musemattene sine på høykant. Da så den slik ut:


Med grunnleggende kjennskap til strekmenn og litt fantasi kan det bli ganske morsomt. Litt useriøsitet må da selv vi tillate oss en gang i blant?

Se mer hos nrk.no.

søndag 23. mars 2008

Pinlig.

Det skal handle om LO (nok en gang) og deres eierskap i A-pressen. Det skal handle om dobbeltmoral, om det å bli tatt med buksene nede og om opsjonsavtaler. Rett og slett en skikkelig gladsak.

Først litt bakgrunnsinformasjon:

LO og Telenor eier omtrent 44% av A-pressen hver. I 2005 fikk de ansatte tilbud om å kjøpe aksjer i selskapet gjennom andeler i AnsattInvest. Da konsernsjef Alf Hildrum skulle slutte for å begynne i TV2, ble det klart at reglene for omsetting av aksjene var langt fra gode nok. Det ble dermed vedtatt, i en hemmelig avtale, at AnsattInvest skulle oppløses, og at A-pressen skulle kjøpe ut aksjonærene til markedspris. Hildrum fikk overdra sine aksjer til A-pressen mot et løfte om oppgjør når avtalen trer i kraft. Avtalen ble signert av Gerd Liv Valla – fagforeningsmedlemmenes favorittpusekatt.


Så hva vil dette si? Vel, de som vanligvis protesterer mot høye lederlønninger og opsjonspakker har klart å belønne åtte av sine ledere med 57 millioner kroner. Alf Hildrum kan alene glede seg til 25 av disse millionene. Roar Flåthen betaler.


Rett skal være rett, det var ikke en opsjonsordning Alf Hildrum fikk, men et aksjekjøp med garanti mot tap – en risikofri investering. Resultatet er uansett det samme. Gevinsten Hildrum kan høste er omtrent like stor som beløpet Eivind Reiten fikk da Statoil kjøpte oljedivisjonen i Hydro og hans opsjonsprogram ble avviklet . Venstresidens ramaskrik gjaller fortsatt i ørene. Reiten måtte gi opp vervet som styreleder i StatoilHydro og ga avkall på 8 millioner kroner han hadde juridisk rett på. Som Dagens Næringsliv sier:

Dersom Reiten smiler i skjegget over avsløringen av LOs gavmildhet, er det ham vel unt.


Det blir neppe noen LO-ledet folkebevegelse mot Alf Hildrum. Han kommer ikke til å fremstilles som grådighetens personifisering på lederplass i Klassekampen. Han er konsernsjef i TV2 og kan slappe av til temalåten fra MacGuyver eller Siri Lill Mannes’ beroligende vestlandsdialekt. At Gerd Liv Valla mottar nærmere 1 million kroner i året fra LO som ”etterlønn”, et beløp som lett kan måle seg med de største fallskjermene i næringslivet, er det heller ingen som stusser noe særlig over.


Flere enn Reiten har blitt ofret i de rødgrønnes innbitte kamp mot opsjoner og fallskjermer, blant annet Johan Fr. Odfjell og Jan Reinås. Næringsminister Dag Terje Andersen har, gjennom eierskapsmeldingen, avskaffet opsjonsordninger for ledere i statsdominerte selskaper. At Yaras Thorleif Enger og Telenors Jan Fredrik Baksaas får beholde sine opsjoner, verdt flere titalls millioner, skyldes antagelig at deres styreformenn sier det som det er: en avtale er en avtale, og den kan ikke simpelthen strekes over med en rød Ap-penn.


Det føles usedvanlig godt at hakkingen og retorikken om å ”ta de rike nå bør dempes flere hakk. Hvem vet – kanskje regjeringen finner tid til å drive med noe produktivt isteden.

God påske!

søndag 16. mars 2008

... but some are more equal than others












For ti dager siden fant vi frem popcornet i det Roar Flåthen tasset inn til NHO-direktør Finn Bergesen jr. med årets LO-krav. En uke senere ble bruddet annonsert, et brudd alle visste ville komme. I god tid før forhandlingene i det hele tatt hadde begynt, ble ordet ”streik” nevnt litt oftere enn vanlig. Etter å ha skottet bort på sin motstander under pressekonferansen og gjort et kjapt øyemål, anslo Bergesen jr. avstanden mellom de to partene til cirka 20 centimeter.


Det var lenge klart at årets lønns- og tariffoppgjør i stor grad kom til å handle om AFP. Dessuten antydet LO lønnskrav som NHO umulig kunne imøtekomme, først og fremst fordi det er stor grunn til å frykte lavere lønnsomhet i norsk arbeidsliv. NHO-direktøren har tatt lærdom av tidligere feil:


- Vi bør ikke gjenta feilene som skjedde på slutten av forrige oppgangstid i 2002. Da ble det gitt store lønnstillegg, noe som resulterte i prisvekst og deretter både økt rente og arbeidsledighet.

Ironisk nok er det LO-medlemmer som sutrer høyest når renten settes opp. 2007 var et usedvanlig godt år - arbeidsledigheten var rekordlav, og sysselsetningsveksten høy. Dette førte til en lønnsvekst på 5,4%, den høyeste siden 2002. Enkelte arbeidsgrupper kunne imidlertid ikke nyte en like stor vekst, og taperne fra forrige oppgjør ønsker nå et løft. Privat sektor kom blant annet bedre ut enn offentlig, uten at dette burde komme som noen overraskelse.


I år må vi se på bedriftenes økte kostnader i forbindelse med lønnsvekst i forhold til konkurrenter utenfor Norge, en styrket krone, internasjonal konjunkturnedgang som svekker etterspørselen etter norske produkter og nedgang i prisene på eksportprodukter. Hvor mye betydning de sentrale oppgjørene har for veksten er derimot en annen historie. Lages det mye ståhei for ingenting? Tall fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene, TBU blant venner, viser at forhandlingene ute på de enkelte arbeidsplassene og lønnsoverhenget kommer til å bestemme omtrent tre fjerdedeler av årets lønnsvekst. SSB og Norges Bank spår henholdsvis 6 og 5,75 prosent økning i årslønnen i 2008.

Den vanskeligste saken er allikevel den nye ordningen for Avtalefestet pensjon, AFP. AFP gir rett til å gå av med pensjon fra fylte 62 år. Dette finansieres i all hovedsak av arbeidsgiverne, men staten bidrar med omtrent 2 milliarder hvert år. Pensjonsreformen og den nye folketrygden, vedtatt av Stortinget, gjør at AFP må endres. LOs krav strider direkte mot vedtaket, og det sier seg selv at NHO ikke kan overprøve Stortinget.


- En rekke krav må oppfattes slik at de er rettet mot Regjeringen,
sier Bergesen.

Wienerbrødene kommer til å fly veggimellom hos Riksmeklingsmannen når meglingen starter hos ham etter påske. LO kommer til å kjempe for at de såkalte sliterne, de som ikke har helse til å bli i jobb, skal kunne gå av med en like god pensjon som i dag når de blir 62 år gamle. Er ikke de som ikke har helse til å jobbe på trygd for lenge siden? Det beste ville vel vært om de kunne gjøre noe som ikke gikk utover helsen deres?


Men hva med de rundt 700 000 som ikke har rett på AFP? Majoriteten av disse utgjør kvinner i lavtlønnsyrker, for eksempel i varehandelen, hotell- og restaurantnæringen, hvor få er fagorganiserte og dermed mangler tariffavtale. Det samme gjelder for eksempel for hudpleiere og renholdsarbeidere, to yrkesgrupper som har vært fremstilt mye i media i forbindelse med AFP-saken. De færreste av disse vil ha økonomi til å kunne gå av når de blir 62, uansett hvor slitne de er. Det samme gjelder bønder og selvstendig næringsdrivende. Selv om alle betaler skatt og trydgeavgift, er det bare de med fagforeningsmedlemskap som vinner den store AFP-premien.


Det originale forslaget i pensjonsreformen var utrolig godt. Det skulle være mulig å gå av etter fylte 62 år, men det skulle lønne seg å la være. LO ønsker seg flere medlemmer, og dermed går planen i vasken. Statens videre subsidiering av AFP betyr nå at studenter, minstepensjonister og små næringsdrivende betaler gildet for de tariffbundne LO-medlemmene.

”Alle skal med, hvis de er medlemmer av en fagforening”. Hilsen Arbeiderpartiet.


Alle bør være sikret en god pensjon, men fagbevegelsens stadig økende makt er skremmende. Man bør ikke forskjellsbehandles av staten dersom man ikke er medlem av LO eller YS. Som Elin Ørjasæter så treffende uttrykker det:

- Det retoriske grepet er ”sliterne”, men svært mange av dem blir golfere, med flust av både penger og fritid.

tirsdag 22. januar 2008

Fremgang på Rød-Grønnsk


Verden går fremover, og heldigvis for det. Ingen hadde det noe særlig gøy i steinalderen, for eksempel. Teknologisk og økonomisk utvikling er det som gjør oss i stand til å møte morgendagens utfordringer. Allikevel finnes det en gruppe mennesker som er fast bestemte på å reversere samfunnets utvikling. De kalles sosialister.

Sosialister finner vi blant annet i Norges regjering. Og mellom rapportene som viser at den norske skolen står ovenfor en kunnskapskrise og StatoilHydros søknad om utslippstillatelse, har fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) viktigere ting fore. Hun bestilte nylig en utregning fra Statistisk sentralbyrå som skal beregne kostnadene ved å innføre 4-dagers arbeidsuke. Forsker Roger Bjørnstad røper at kalkulatoren gir ”et veldig høyt tall” når alt er tastet inn. Utrolig hva de kan finne ut i SSB.

I Mosvik, Nord-Trøndelag har de 900 innbyggerne hatt en hviledag midt i uken i flere år. De minste barna og de fleste mødrene i kommunen har fri hver onsdag. Fellesnevner er fødselspermisjoner langt over gjennomsnittet og tilnærmet null prosent kvinner i full stilling. Mer tid med familien. Flott! Mindre stress. Herlig! Og det beste av alt: skattebetalere i full stilling tar regningen. Livet er helt OK i Mosvik kommune.

Det ble lettere problematisk for kommunens befolkning da timetallet i småskolen ble økt i 2004. Fra høsten av skal det innføres enda flere undervisningstimer, og tobarnsfar Ragnar Grande (ja, han har samme etternavn som fornyingsministeren) er bekymret for barnas fremtid med all denne skolegangen.

- Jeg skjønner ikke hvorfor de skal presse inn flere timer i skolen. Det er mer verdifullt for ungene å få litt tid hjemme med foreldrene, sier han til A-magasinet.

Jammen synd ikke flere deler denne oppfatningen, så kunne vi blitt kvitt all denne dumme utdanningen og hatt fri hele uken. SSB kan sikkert regne på kostnadene ved det også.

Det er rekordlav arbeidsledighet i Norge. Dersom alle arbeidstakere nå skal jobbe mindre, trenger vi mer arbeidskraft. Og arbeidskraft er nettopp det arbeidsgiverne skriker etter om dagen. Lønningene vil øke og Norges konkurranseevne blir ytterligere nedsatt. Men økonomi er ikke noe fornyingsministeren trenger å tenke på.

- Venstresiden har sloss for dette i tredve år. Nå sitter vi i regjering. Nå har vi mulighet til å gjøre noe med det. Da kan vi ikke la oss skremme av konjunkturene, sier Grande Røys.

Kanskje en dag vil Sosialistisk Venstreparti innse at økonomien bestemmer over SV, SV bestemmer ikke over økonomien. At en statsråd ikke forstår at sekstimersdag eller fire dagers arbeidsuke er katastrofalt for samfunnsøkonomien er betenkelig. Lavere sykefravær? Muligens. Vil en lønnsreduksjon ved sykefravær være like effektivt? Antagelig.

SV mener også at mange av de 700 000 nordmenn som i dag står utenfor arbeidslivet vil komme i jobb ved innføring av kortere arbeidstid. Å sette inn tiltak for å hjelpe de 300 000 uføretrygdede inn i arbeid er ikke god SV-politikk. Trygdede er nemlig samfunnets svake. De er overhodet ikke i stand til å jobbe, nemlig, og må motta mer penger fra staten enn det de gjør i dag.

I dag jobber en halv million kvinner deltid, for øvrig en av grunnene til at gjennomsnittslønnen for kvinner er lavere enn den for menn. 6-timers arbeidsdag eller 4-dagers uke er SVs suksessoppskrift på å få disse over i fulltidsstillinger. Et raskt blikk på 4-dagersukekommunen Mosvik, hvor nesten ingen mødre jobber full stilling, burde være alt SV trenger for å slå fast at også denne ideen var urealistisk og ikkekombinerbar med dagens samfunn.

Dersom folk vil jobbe mindre er det helt og holdent deres valg, men mindre jobb må bety mindre lønn. Er du i stand til å forsørge deg og dine trenger du ikke jobbe noen ting, for min del. Så lenge kan regjeringen vurdere å starte nedbetalingen på SSB-utregningene med 739 508 kroner – tilfeldigvis nøyaktig det samme som Heidi Grande Røys tjener.

I dag er det tirsdag. God helg til innbyggerne i Mosvik.

fredag 18. januar 2008

Siste nytt fra kommunene

Damen på bildet heter Magnhild Meltveit Kleppa, kommer fra et sted i Norge ingen har hørt om og snakker en dialekt som automatisk tekstes på NRK. Med andre ord er hun den fødte leder for Kommunal- og Regionaldepartementet.

Magnhild er en travel dame om dagen. H
un rakk så vidt å "varsle ein gjennomgang av alt relevant regelverk i etterkant av Terra-saka" før det bar avgårde til Hoevelaken i Nederland for å besøke "Skandinaviske dager", et naturlig samlingssted for alle hollendere med interesse for norske distrikter. Statsråden planlegger nå tur til Hedmark og Oppland, og agendaen ser lovende ut. 24. januar klokken 16.45 skal hun for eksempel diskutere det svært usannsynlige scenarioet "Hva skjer når en kommune får bedre økonomi?" på kommunehuset på Gran. Vær tidlig ute, begrenset med sitteplasser.

Så fort hun har forsikret seg om at begge fylkene er kjemisk frie for private sykehjem besøker hun det kommunale Tjønnsmosenteret i Tynset. De eldre som, i mangel på rom, bor i korridor 6B gleder seg visstnok til det celebre besøket. Og betjeningen i Tynset bokhandel har forberedt seg i flere uker til foredraget "Bokhandlere i distriktene". Essensielt for enhver distriktsbokhandler!

Kleppa er forøvrig imponert over hvor mye som skjer i kommunene om dagen. På få år har kommunene fått fram 25 000 flere barnehageplasser og nesten 10 000 flere ansatte i omsorgssektoren, sier hun tydelig fornøyd. Noen kommentar på kvaliteten i de kommunale tilbudene fikk vi dog aldri. Og flere barnehageplasser er vel og bra, men full dekning er fortsatt langt utenfor rekkevidde. Vi håper Magnhild påminner ministerkollega Kristin Halvorsen om dette når hun kommer hjem fra de kystløse fylkene, slik at SV-lederen får litt tid til å pakke sammen på kontoret. For hun skulle vel gå av dersom full dekning ikke ble oppnådd? Ikke sant?

Ja, det er gøy å være kommune i Norge i dag. Ved mindre du heter Vik eller Bremanger.