Det skal handle om LO (nok en gang) og deres eierskap i A-pressen. Det skal handle om dobbeltmoral, om det å bli tatt med buksene nede og om opsjonsavtaler. Rett og slett en skikkelig gladsak.
Først litt bakgrunnsinformasjon:
LO og Telenor eier omtrent 44% av A-pressen hver. I 2005 fikk de ansatte tilbud om å kjøpe aksjer i selskapet gjennom andeler i AnsattInvest. Da konsernsjef Alf Hildrum skulle slutte for å begynne i TV2, ble det klart at reglene for omsetting av aksjene var langt fra gode nok. Det ble dermed vedtatt, i en hemmelig avtale, at AnsattInvest skulle oppløses, og at A-pressen skulle kjøpe ut aksjonærene til markedspris. Hildrum fikk overdra sine aksjer til A-pressen mot et løfte om oppgjør når avtalen trer i kraft. Avtalen ble signert av Gerd Liv Valla – fagforeningsmedlemmenes favorittpusekatt.
Så hva vil dette si? Vel, de som vanligvis protesterer mot høye lederlønninger og opsjonspakker har klart å belønne åtte av sine ledere med 57 millioner kroner. Alf Hildrum kan alene glede seg til 25 av disse millionene. Roar Flåthen betaler.
Rett skal være rett, det var ikke en opsjonsordning Alf Hildrum fikk, men et aksjekjøp med garanti mot tap – en risikofri investering. Resultatet er uansett det samme. Gevinsten Hildrum kan høste er omtrent like stor som beløpet Eivind Reiten fikk da Statoil kjøpte oljedivisjonen i Hydro og hans opsjonsprogram ble avviklet . Venstresidens ramaskrik gjaller fortsatt i ørene. Reiten måtte gi opp vervet som styreleder i StatoilHydro og ga avkall på 8 millioner kroner han hadde juridisk rett på. Som Dagens Næringsliv sier:
Dersom Reiten smiler i skjegget over avsløringen av LOs gavmildhet, er det ham vel unt.
Det blir neppe noen LO-ledet folkebevegelse mot Alf Hildrum. Han kommer ikke til å fremstilles som grådighetens personifisering på lederplass i Klassekampen. Han er konsernsjef i TV2 og kan slappe av til temalåten fra MacGuyver eller Siri Lill Mannes’ beroligende vestlandsdialekt. At Gerd Liv Valla mottar nærmere 1 million kroner i året fra LO som ”etterlønn”, et beløp som lett kan måle seg med de største fallskjermene i næringslivet, er det heller ingen som stusser noe særlig over.
Flere enn Reiten har blitt ofret i de rødgrønnes innbitte kamp mot opsjoner og fallskjermer, blant annet Johan Fr. Odfjell og Jan Reinås. Næringsminister Dag Terje Andersen har, gjennom eierskapsmeldingen, avskaffet opsjonsordninger for ledere i statsdominerte selskaper. At Yaras Thorleif Enger og Telenors Jan Fredrik Baksaas får beholde sine opsjoner, verdt flere titalls millioner, skyldes antagelig at deres styreformenn sier det som det er: en avtale er en avtale, og den kan ikke simpelthen strekes over med en rød Ap-penn.
Det føles usedvanlig godt at hakkingen og retorikken om å ”ta de rike nå bør dempes flere hakk. Hvem vet – kanskje regjeringen finner tid til å drive med noe produktivt isteden.
God påske!
For ti dager siden fant vi frem popcornet i det Roar Flåthen tasset inn til NHO-direktør Finn Bergesen jr. med årets LO-krav. En uke senere ble bruddet annonsert, et brudd alle visste ville komme. I god tid før forhandlingene i det hele tatt hadde begynt, ble ordet ”streik” nevnt litt oftere enn vanlig. Etter å ha skottet bort på sin motstander under pressekonferansen og gjort et kjapt øyemål, anslo Bergesen jr. avstanden mellom de to partene til cirka 20 centimeter.
Det var lenge klart at årets lønns- og tariffoppgjør i stor grad kom til å handle om AFP. Dessuten antydet LO lønnskrav som NHO umulig kunne imøtekomme, først og fremst fordi det er stor grunn til å frykte lavere lønnsomhet i norsk arbeidsliv. NHO-direktøren har tatt lærdom av tidligere feil:- Vi bør ikke gjenta feilene som skjedde på slutten av forrige oppgangstid i 2002. Da ble det gitt store lønnstillegg, noe som resulterte i prisvekst og deretter både økt rente og arbeidsledighet.
Ironisk nok er det LO-medlemmer som sutrer høyest når renten settes opp. 2007 var et usedvanlig godt år - arbeidsledigheten var rekordlav, og sysselsetningsveksten høy. Dette førte til en lønnsvekst på 5,4%, den høyeste siden 2002. Enkelte arbeidsgrupper kunne imidlertid ikke nyte en like stor vekst, og taperne fra forrige oppgjør ønsker nå et løft. Privat sektor kom blant annet bedre ut enn offentlig, uten at dette burde komme som noen overraskelse.I år må vi se på bedriftenes økte kostnader i forbindelse med lønnsvekst i forhold til konkurrenter utenfor Norge, en styrket krone, internasjonal konjunkturnedgang som svekker etterspørselen etter norske produkter og nedgang i prisene på eksportprodukter. Hvor mye betydning de sentrale oppgjørene har for veksten er derimot en annen historie. Lages det mye ståhei for ingenting? Tall fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene, TBU blant venner, viser at forhandlingene ute på de enkelte arbeidsplassene og lønnsoverhenget kommer til å bestemme omtrent tre fjerdedeler av årets lønnsvekst. SSB og Norges Bank spår henholdsvis 6 og 5,75 prosent økning i årslønnen i 2008.
Den vanskeligste saken er allikevel den nye ordningen for Avtalefestet pensjon, AFP. AFP gir rett til å gå av med pensjon fra fylte 62 år. Dette finansieres i all hovedsak av arbeidsgiverne, men staten bidrar med omtrent 2 milliarder hvert år. Pensjonsreformen og den nye folketrygden, vedtatt av Stortinget, gjør at AFP må endres. LOs krav strider direkte mot vedtaket, og det sier seg selv at NHO ikke kan overprøve Stortinget.
- En rekke krav må oppfattes slik at de er rettet mot Regjeringen, sier Bergesen.
Wienerbrødene kommer til å fly veggimellom hos Riksmeklingsmannen når meglingen starter hos ham etter påske. LO kommer til å kjempe for at de såkalte sliterne, de som ikke har helse til å bli i jobb, skal kunne gå av med en like god pensjon som i dag når de blir 62 år gamle. Er ikke de som ikke har helse til å jobbe på trygd for lenge siden? Det beste ville vel vært om de kunne gjøre noe som ikke gikk utover helsen deres?
Men hva med de rundt 700 000 som ikke har rett på AFP? Majoriteten av disse utgjør kvinner i lavtlønnsyrker, for eksempel i varehandelen, hotell- og restaurantnæringen, hvor få er fagorganiserte og dermed mangler tariffavtale. Det samme gjelder for eksempel for hudpleiere og renholdsarbeidere, to yrkesgrupper som har vært fremstilt mye i media i forbindelse med AFP-saken. De færreste av disse vil ha økonomi til å kunne gå av når de blir 62, uansett hvor slitne de er. Det samme gjelder bønder og selvstendig næringsdrivende. Selv om alle betaler skatt og trydgeavgift, er det bare de med fagforeningsmedlemskap som vinner den store AFP-premien.
Det originale forslaget i pensjonsreformen var utrolig godt. Det skulle være mulig å gå av etter fylte 62 år, men det skulle lønne seg å la være. LO ønsker seg flere medlemmer, og dermed går planen i vasken. Statens videre subsidiering av AFP betyr nå at studenter, minstepensjonister og små næringsdrivende betaler gildet for de tariffbundne LO-medlemmene.
”Alle skal med, hvis de er medlemmer av en fagforening”. Hilsen Arbeiderpartiet.Alle bør være sikret en god pensjon, men fagbevegelsens stadig økende makt er skremmende. Man bør ikke forskjellsbehandles av staten dersom man ikke er medlem av LO eller YS. Som Elin Ørjasæter så treffende uttrykker det:
- Det retoriske grepet er ”sliterne”, men svært mange av dem blir golfere, med flust av både penger og fritid.
